Murdered: Soul Suspect

I Murdered: Soul Suspect spiller du som Ronan O'Connor; en etterforsker for politiet i Salem, som i likhet med byen har en tragisk og voldsom fortid.

Ved etterforskningen av en grusom seriemorder som herjer byen kommer du derimot litt for nær drapsmannen og ender opp med å møte noenlunde samme skjebne som så mange andre da du blir kastet ned fra en boligblokk og skutt syv ganger i brystet med din egen pistol. Det var det skulle man kanskje tro, men det er nemlig her spillet starter. Du våkner til "live" igjen og fortsetter etterforskningen din fra den andre siden. Etter en liten gjennomgang av din nye skjebne ved hjelp av det smått ekle spøkelse Abigail, er man i gang med å finkjemme først og fremst ditt eget åsted for å finne bevis og spor som kan lede til hvem den maskerte morderen kalt «The Bell Killer» er og hvorfor han velger de ofrene han velger. Ronan har derimot sine begrensinger grunnet sin nye form, og må ha hjelp av tenåringsjenta Joy, et medium som har en felles interesse til å spore ned byens fryktede seriemorder.

Det som er litt spesielt med spillet er at man teknisk sett ikke «gjør» noe.

Utenom selve etterforskningene hvor man samler spor, bevis og konklusjoner finnes det lite action i spillet. Man bekjemper et par demoner her og der når man tråkker rundt fanget mellom himmel og jord, men disse kampene består av et par tastetrykk og må sies å være noe rotete, samtidig som de føles litt malplasserte og unødvendige. Det er som regel også rom for å unngå konfrontasjon og komme seg rundt uten å måtte bekjempe noe som helst. Det som likevel er meget stilig er at man finner seg underholdt likevel, mye takket være selve mysteriet som spillet er bygd opp rundt, og ikke minst designet på spillverdenen man befinner seg i. Spillet foregår som nevnt i byen Salem, en by med en grusom fortid hvor en del mennesker ble brent levende i tro om at de var besatt av demoner, var hekser eller generelt bedrev noe som hadde med svart magi å gjøre. Sporene av alle disse brannene er synlige når man vandrer rundt byen som blander den ekte moderne verden og det vridde bildet du som spøkelse ser.

For å noenlunde konkludere, så er Murdered: Soul Suspect egentlig et litt merkelig spill.
Mangelen på action bør og vil nok skremme bort en del folk, men for de som er villige til å gi det en sjanse vil de nok fort oppdage at noen ganger kan en god story trumfe over selve gameplayet.
Selv om gameplayet i seg selv ikke er dårlig, det er bare litt lite av det.
Jeg fant meg selv i å bli meget opphengt i historien og selve saken i spillet, og var meget interessert i å finne ut hvem som var morderen og hvorfor jeg ble ett av ofrene.

+ Etterforskningen fungerer bra, og er spennende.
+ Storyen bedre enn action.
+ Kirkegård-delen
- Bommer på dialogen av og til
- Grafikken henger igjen fra forrige generasjon
- Rotete kamper med demonene

Alt i alt så kan Murdered: Soul Suspect anbefales for de som liker en god krimhistorie og takler et spill uten for mye fysisk handling. Liker du spill som LA Noire, spesielt bitene hvor man etterforsket er dette et spill som kan passe fint for deg. Er du derimot en person som foretrekker action-orgier som Battlefield og lignende er det nok likeså greit å styre unna.


Spillet har 16-års grense og er spilt på PlayStation 4.

Dagens DCUO - Scarecrow

Idag har jeg fortsatt på min Scarecrow-karakter og brukt alle mine andre karakterer for å finne den siste biten som trengs for at Scarecrow skal se ut som han gjør i tegneserien.
Tidligere skrev jeg at jeg muligens ville lage en reportasje hvor jeg viste veien fra start til slutt og hvordan designet ville forandre seg på denne reisen.

Jeg tok heller en snarvei på dette og forandret min Beast Boy-karakter om til Scarecrow,
slik at jeg skulle slippe denne lange, tunge og ganske så repeterende reisen gjennom spillet.
Det å designe denne karakteren har sine utfordringer, for selv om man kan skaffe seg både hatten og masken til Scarecrow, så kan man kun ha på seg den ene. Dette gjorde at jeg måtte faktisk velge bort den ikoniske masken, og heller gå for hatten og heller erstatte masken med et zombie-ansikt, noe jeg selv følte funket nok så godt. Det går heller ikke an å anskaffe seg de rette klærne, så designet blir min egen tolkning, basert på hva som går an å få i spillet.

Nå er Scarecrow så og si perfekt, men det er en ting som mangler fremdeles og det er nettopp denne tingen jeg har brukt dagen på å finne; nemlig Scarecrow sin kjøttøks.
For å finne denne våpen-stilen må man fullføre Scarecrow delen av 4-manns oppdraget Arkham Asylum, men da mine karakterer er nå såpass sterke, kan jeg ta dette oppdraget alene uten å sette meg i kø sammen med andre folk. Idag har jeg fullført dette oppdraget 6 ganger, uten hell.
Før dette har jeg fullført det 3 ganger bare for å få hatten som tilhører Scarecrow, så man kan si at jeg begynner å bli noe lei av Arkham Asylum-oppdraget.

Med det sagt, så er det bare til å fortsette med letingen,
og her er en foreløpig versjon av min tolkning av Batman-skurken Scarecrow:

Legger ut nok et bilde når jeg får kjøttøksen,
så får dere sett hvordan karakteren ender opp til slutt.
Kommenter gjerne hva du syns om den, og husk å klikk på den søte "følg" knappen.

Hva velger man?

Etter å nylig ha blitt ferdig med et spill som klokker inn på over 30/40 timer i Dying Light,
blir det ofte for meg noe vanskelig å velge hva man skal begynne på etterpå.
Og altfor ofte blir det at jeg velger de gode gamle "go-to" spillene mine som FIFA eller DC Universe Online. Jeg eier en del spill, og det blir ofte som å gå inn i en butikk som har alt godteriet du ønsker deg, men du ender likevel opp med å fylle godteposen med noe du vet du liker ifra før av.

Vi er nå i slutten av Oktober, og det er bare dager før de store titlene kommer på løpende bånd i November; Star Wars Battlefront, Fallout 4, nytt Call of Duty, nytt Need for Speed, i tillegg til et nytt Assassins Creed som kommer ut allerede i dag. Selv har jeg kun bestilt det nye Fallout og gleder meg som en unge til å vandre rundt i den post-apokalyptiske ødemarken igjen, men det er fortsatt lenge nok igjen til å fullføre nok et spill. Men hva? HVA?!

Nok en gang vil det nok ende opp med å spille ett velkjent spill i DC Universe Online.
I DC Universe Online, også kalt DCUO lager man en egen superhelt/skurk og det blir så klart oppfordret til å lage sin eget design og å ha sin egen idé, noe jeg alltid har gjort.
Men etter å spilt det siden betaen i 2010 har jeg endt opp i en liga/guild hvor alle lager hver sin ikoniske karakter, altså en karakter allerede kjent fra ett av superhelt-universene. Selv har jeg laget Superman, Felix Faust, Beast Boy, Killer Frost, Heatwave fra DC og Green Goblin fra Marvel.
Men nå sitter jeg seriøst å vurderer å lage Scarecrow, så det blir muligens det jeg ender opp med å gjøre. Eneste minuset er å grinde seg gjennom de repeterende oppdragene for å nå level 30 og faktisk starte på det som i seg selv er spillets egentlige begynnelse.

Dying Light

I Dying Light spiller du som Kyle Crane, en hemmelig agent for det fiktive byrået GRE som blir sendt til den zombieinfiserte byen Harran. Men selv om Harran er overfylt med zombier og ødelagte bygninger så er det langt ifra et deprimerende sted å være. Det er et sted fullt av "liv", lekefull arkitektur og nok horder med zombier til å tilfredsstille selv den mest blodtørstige gamer. Bygningene er laget for å klatre i, zombiene er der for å drepe og bli drept på de mest kreative måter du selv kan komme på og det er som regel noe spennende som skjer rundt hver sving.
Det første minuset i spillet kom likevel i starten.
Man føler seg som en pingle, noe som kan til tider være litt lite moro når man trør rundt i en by infisert av døde mennesker som ikke vil annet enn å bite deg.

Man tåler lite, slår svakt og er ikke særlig utholdende eller rask. Og når spillet er bygget rundt overlevelse ved hjelp av bevegelse, nærmere bestemt parkour, merker man fort at når man må rømme fra de større hordene blir ting litt vel klønete. 

Ekstra klønete for de av oss som har spilt Mirrors Edge. 

I tillegg finner man sjeldent gode våpen i starten, noe som gjør at man må slå og slå for å få ned zombiene, for det er det man gjør i Dying Light; her finnes det lite skytevåpen, her går man i nærkamp med stort sett alt og alle man møter på, noe som gir en meget intens opplevelse når ting kommer skikkelig i gang utover i spillet. Og det er først når man kommer skikkelig igang at spillet virkelig finner seg selv. Dying Light har enkelte små RPG-elementer, som gjør at man kan oppgradere seg. Alt i fra mer utholdenhet, evnen til å sette feller rundt omkring, tåle mer slag osv.
Det er først etter man har oppgradert en del ting at man føler seg i stand til å overleve i Harran. Og etterhvert som spillet går fremover finner man også mer effektive våpen som macheter, økser og lignende i tillegg til skytevåpen. 

Dying Light er spillselskapet Techland sitt andre forsøk på zombiesjangeren, men mens dere første spill Dead Island var et forsøk på å lage et seriøst skrekkspill, syns jeg Dying Light virker litt mer "for moro skyld". Dette mye pga de mange ulike måtene og bli kvitt zombiene på, den actionfylte måten å bevege seg rundt omkring i den store lekeplassen som er Harran. Historien i spillet er dog i likhet med sin såkalte forgjenger noe svak og fylt med klisjeer. Men til gjengjeld så er Dying Light i motsetning til sin forgjenger gøy nok til at man glatt klarer å se bort ifra dette. For det er nettopp det spillet er; gøy. Det finnes rett og slett så mye å gjøre i spillet, så mange steder å utforske og så mange interessante måter å drepe zombier på at man ofte kun blir begrenset av sin egen fantasi. Eneste gangen spillet blir seriøst er når døgnsyklusen i spillet går og natten kommer. For mens man om dagen er sterk og i meget god stand til å takle alt som kommer vår vei, er dette langt ifra sannheten når det er natt. Om natten blir alt sterkere, riktignok inkludert deg selv, men den nye typen zombier som dukker opp gjør at man ikke lenger jakter på dem, de jakter på deg. Og mens man om dagen løper mot dem for å se hva skade man kan gjøre, blir det ganske så motsatt om natten. Jeg opplevde noen utrolig intense øyeblikk da jeg ble oppdaget av disse nye zombiene om natten og følte til tider at jeg bokstavelig talt løp for livet i søk etter et trygt sted for ly mot nattens ustoppelige horde. 

Jeg er i tillegg til gamer, litt over middels glad i skrekkfilmer, og da nærmere bestemt zombiefilmer. 

Derfor passet Dying Light meg midt i blinken. Det inneholder en god del av de gamle klisjeene man ofte finner i nevnte typer filmer, men det blir i mine øyne bare en stor del av sjarmen. Til og med den fantastiske musikken man finner i spillet, da spesielt i introen tar meg tilbake til George Romero sin klassiske "Dead" serie, da nærmere bestemt Day of the Dead, og ble for meg i det minste en herlig introduksjon og et meget godt tegn for hva som skulle komme.
(Den kan du sjekke ut i videoen under)

Spillet er spilt på Playstation 4, har 18-års grense og anbefales varmt av meg.

Likte du Dead Island, Left 4 Dead og Mirrors Edge, kan dette absolutt være noe for deg.
Er du derimot ikke spesielt glad i hverken blod, zombier eller skrekk bør du nok heller styre unna.

Kommenter gjerne under hva DU syntes om spillet, anmeldelsen og bloggen generelt.

Hva som spilles...

Jeg har som regel ingen foretrukket sjanger innenfor spillverden, men det hender så klart at enkelte spill prioriteres fremfor en del andre. Jeg spiller f.eks veldig sjelden bilspill, strategispill og har i grunnen vokst ifra barnespill, selv om jeg gir dem et forsøk i ny og ne for å prøve å få med meg dattera mi på 5 år. Dette er noe jeg alltid har sett frem til når jeg skulle få barn, men selv de enkleste spillene som LEGO og lignende blir til tider for vanskelig for henne og for frustrerende for meg å se på. Det skal mye til å ikke få litt rykninger i øyet når man spiller to spillere på LEGO Marvel og man ser at den pikselerte Hulken står og stanger inni veggen som en komplett faens idiot mens jeg som Iron Man prøver iherdig å få has på Sandman. Nettopp...SÅ nerd er jeg, faktisk.

Men det som er morsomt er når jeg lar henne prøve karakteren min DC Universe Online.
Da ser man ei som har dreis på ting, ja. Der flyr hun rundt omkring i Gotham eller Metropolis og stopper tyver, ransmenn og andre kriminelle uten å se klønete ut i det hele tatt.

DC Universe Online er vel det som for tiden kan kalles mitt hovedspill.
Det er spillet det går mest tid på, og mest innsats i.
For de som ikke vet hva spillet går i, så er det omtrent som World of Warcraft bare satt i DC Comics-universet. Der får man hjelp av Batman, Superman, Jokeren, Wonder Woman, Flash osv, osv. Og hvis du tror at Spiderman er også å finne her, kan du gi deg selv et vennlig klapp på skulderen og si til deg selv at du ihvertfall prøvde.

Utenom dette går det mye tid på det årlige FIFA spillet.
Fotball er en stor del av livet, både virtuelt og ellers. Og selv om det stort sett er kosmetiske forandringer disse spillene går gjennom år etter år, så må de alltid i hus. Her spilles det helst Pro Clubs, hvor man lager en virtuell pro og spiller liga og cupkamper mot andre sine virtuelle proer.

Så når jeg ikke spiller andre storspill, så blir det helst disse to spillene det kommer til å gå i.
Nylig har jeg brukt en god del tid på zombiespillet Dying Light, og mine meninger om dette kan du lese om her i morgen.

Happy Back to the Future-day.

Mitt første...

Ufattelig at dette faktisk skjer...her sitter jeg og skriver de første ordene i noe som i mitt hode kan bli en løpende blogg fra en pappa som spiller tv-spill.
Jeg er en mann på 30 år med et enkelt familieliv som jeg ikke kunne levd foruten, men som jeg likevel velger å "rømme" fra til tider. Ikke at det sier noe som helst om livet mitt, kona mi eller barna mine så rømmer jeg merkelig nok for tiden til en verden som har gått fullstendig til helvete hvor zombier prøver å spise meg i spillet Dying Light, men det er nå så...

Jeg begynte min tv-spill "karriere" som barn da foreldrene mine en dag kom hjem med en SEGA Mega Drive i tillegg til Sonic the Hedgehog-spillet. Et spill om ett blått pinnsvin i røde joggesko som samlet ringer og reddet skogsdyr. Jeg var hekta.
På den tiden fantes det ikke noe som het å lagre spillet, der trykket man på pause eller startet på ny.
Jeg husker at en dag, hvor jeg hadde kommet meget langt i Sonic, så satte jeg det bare på pause, løy til foreldrene mine om at jeg hadde skrudd det av, men lot det stå på etter jeg at jeg hadde lagt meg for så å snike meg opp midt på natta for å fullføre spillet. Noe jeg gjorde.

Mye har forandret seg siden den gang. Jeg trenger f.eks ikke lenger å snike meg opp om natta for å fullføre spilla jeg vil, og jeg må kjøpe de dyre konsollene og spilla selv. I tillegg har jeg små barn i hus som jeg gjør alt jeg kan for at ikke ser spill de er for små til å forstå, noe som gjør at spilling som regel kun spilles på kveldstid. Dette i tillegg til at kona ikke alltid synes at lange kvelder hvor hun må sitte å se på at jeg tror jeg er verdens beste spiss på FIFA er spesielt spennende, så må det voksne spill-livet tilrettelegges noe.

Denne bloggen vil handle om nettopp dette;
hvordan kan man være en voksen, gift mann med to barn og likevel gamer?
Ta nå ikke feil her, denne bloggen skal først og fremst dreie seg om spilla jeg spiller,
det at det må koordineres rundt kone og barn kommer i andre rekke ;)

Håper du vil følge med på reisen, og kommenter gjerne hva du likte, mislikte,
hva du forventer av bloggen etc.