Realitetens elendighet...

Man skal i mine øyne alltid skille mellom spillverden og virkeligheten.
Det er noe jeg alltid har ment og vil alltid mene, og hvis man ikke klarer å gjøre dette skillet bør man i aller høyeste grad unngå å spille. Flere ganger i nyere historie har man lest og hørt om folk som gjør jævlige ting mot andre mennesker og som stadig vekk nevner spill som en slags inspirasjon.
Call of Duty har fått skylda. Grand Theft Auto har fått skylda. Ja, til og med noe så virkelighetsfjernt som World of Warcraft har fått skylda. Det har til og med blitt hevdet at Call of Duty ble brukt som en slags treningsimulator for massemord. Jepp, så syke mennesker finnes faktisk. Og det er nettopp disse menneskene som bør holdes borte fra spill, pga de er såpasss syke ifra før av og klarer ikke å skille mellom spill og virkelighet.

Med det sagt, så blir det stadig vekk lettere å rømme fra virkeligheten og søke tilflukt i spillverden,
selv om faktisk til tider spillverden kan være like blodig, ond og skremmende som virkeligheten ofte er. I går kveld, (fredag 13/11) ble vi dessverre nok en gang minnet på hvor grusom virkeligheten faktisk er i form av nok et feigt og blodig angrep på sivile i Paris, Frankrike.
Utført av mennesker, de verste monstrene som finnes.
Det som er trist er at man kan i disse tilfellene dessverre ikke si at det bare er et spill. Over hundre menneskeliv er gått tapt og enda flere er skadd.
Hele verden står i sorg over det som har skjedd og vi blir nok en gang påminnet viktigheten av å stå sammen mot all faenskapen vi har her i verden.

Vi som gamere har møtt på mye skumle skikkelser i våre spillkarrièrer.
Makarov i Call of Duty, Shao Kahn i Mortal Kombat, Vaas i Far Cry, The Lich King i World of Warcraft, GlaDOS i Portal og The Joker i Batman's Arkham-serie for å nevne noe.
Men ingen av disse er i nærheten av å være like skremmende som skurkene i vår verden.
Skurker drevet av hat, religion og politikk. Skurker i stand til å gjøre hva som helst mot hvem som helst for å frem sitt poeng og sine meninger.
Jeg prøver meg mot hvem som helst i min lille liste av skurker fremfor å prøve meg mot virkelighetens slemminger.

Nei, takke meg til Fallout 4 hvor verden er rosenrød i forhold til virkeligheten.
Det er heldigvis bare et spill....

#PrayforParis

Oppdatering fra ødemarken...

Etter et par dager i ødemarken har jeg nå nådd level 13 etter å ha vandret rundt og gjort småjobber for folk som trenger hjelp. Jeg har hjulpet Brotherhood of Steel og takket nei til medlemskapet, men derimot blitt general over Minutemen; et brorskap med hjelpere og leiesoldater. Før jeg avsluttet i går, gjorde jeg mitt første hovedoppdrag. Jeg har også endelig funnet min karakters identitet.
Mitt navn er Mokwa (et kallenavn fra bl.a. FIFA), og jeg er en snikende hardhaus som ikke tar dritt fra noen. Jeg gjør ting alene og på min egen måte og jeg dreper før jeg blir sett. Ofte med hjelp av mine lyd-dempede våpen, men helst med min følgesvenn; macheten Voorheese.
Jepp, macheten min er oppkalt etter antagonisten fra Fredag den 13-serien.

Jeg har nå fått oppgradert snike-evnen min til å få ganske så gode kritiske treff, spesielt med nærkampvåpen, og jeg kan  nå endelig gå i lommene på folk som ikke har sett meg å legge aktive miner og granater, noe som er en morsom måte og bli kvitt store grupper på om de er samlet.

Jeg har lite rustning, militær-kamuflasje og hvite solbriller, du vet...for å se kul ut.

Kjære post-apokalyptiske dagbok...

Ungene er i seng og mørket har sammen med roen endelig senket seg.
Jeg åpner en iskald pils, en Brooklyn East IPA (for den andre nerden i meg)

og starter mitt eventyr i villmarken som er Fallout 4. Spillet er installert og oppdatert, og den barnslige gleden brer seg over meg når intro musikken startet og jeg får nok en gang den skumle beskjeden om at "War never changes".

En idyllisk morgen foran speilet sammen med kone og barn ender opp med at et bokstavelig talt helvete starter etter flere atombomber slippes over Amerika. Meg og min familier kommer oss til et sikkert sted, et såkalt hvelv under jorda som er designet til å motstå slike bomber. Mitt nye hjem kalles "Vault 111". Men, noe går galt da meg og min familie blir fryst ned, og folk jeg ikke kjenner dukker opp, tar barnet mitt og skyter kona mi død før jeg besvimer. Jeg våkner opp en stund etterpå og hele hvelvet er tomt, alt som er igjen er en en ekkel følelse av at jeg er blitt forlatt...forlatt sammen med kakerlakker på størrelse med hunder. Fallout er offisielt i gang....

Beklager oppholdet...

Jeg må rette et aldri så lite unnskyld til de få som evt daglig klikker seg inn for å se om noe nytt på gang. Jeg har vært litt vel dårlig på å oppdatere bloggen, men dette skal bedre seg.
Jeg håper at Fallout 4 ligger i postkassa mi idag, hvis ikke så kommer det i morgen og da blir det nok noen mer daglige oppdateringer om hva jeg foretar meg i det som for meg er årets mest etterlengtede spill...